Læsø – når Periferien er Centrum
Av dr.philos. Hans Kolstad
Da jeg bosatte meg på Læsø for 12 år siden, følte jeg nok at jeg hadde valgt et litt perifert sted betraktet både med hensyn til Danmark og Norden. Det skulle gå flere år før jeg forsto at selv om Læsø er i periferien, er dette ikke det samme som at Læsø ikke også kan være et sentrum.
Som mange andre utkantskommuner har Læsø fortrinnet av å ha store områder av urørt natur, en lav eller ingen forurensning, en tid som ikke går så hurtig som tiden mange andre steder, og som gir ro og muligheter til ettertanke og kontemplasjon. Alt dette er ressurser som det nok vil bli fokusert mer på i den kommende samfunnsutviklingen ettersom oppbruddet fra tradisjonelle yrker gjør seg mer gjeldende. Med andre ord ligger det store verdier i å bevare disse ressursene. Men bevaring er ikke nok. Det må også være en motor som gjør det mulig å utnytte disse ressursene i en kvalitativ sammenheng, det vil si å omforme dem til noe kreativt og skapende som frembringer noe nytt, som kan samle befolkningen og tilreisende om nye energier og utviklingskrefter. Den tiltrekningskraften som Læsø idag synes å øve på mange kunstnere og forfattere, og som har gjort at man har begynt å tale om Læsø som den nye kunstnerkolonien, vitner om slike energier eller om en slik motor.
Men, kan man spørre, hvor i består så denne motoren – denne skapende kilden som går ut over det rent naturmessige og kontemplative?
Det følgende skal i enkle trekk handle om et mulig svar på dette spørsmålet. Riktignok finnes det også andre svar. Imidlertid skal jeg begrense meg til et perspektiv ved denne spørsmålsstillingen, og som i mine øyne utgjør et fruktbart og ennu uutforsket område. Kort sammenfattet kan det sies å bestå i det felles nordiske kulturstoff som de gamle fortellingene og mytene om Læsø utgjør. Dette vil være mitt første punkt. Det annet punkt skal handle om fortellingenes plass i det moderne samfunnet. Og endelig til sist vil jeg si noe om metoden i utforskningen av gamle fortellinger og myter.
1. Læsø ‑ det moderne Utgård
I oldnordisk mytologi er Utgård navnet på det landet som ligger lengst borte fra Asgård, det vil si verdens sentrum og hvor også gudene bodde. Sagt med andre ord er Udgård den ytterste periferi. Det var et goldt og ufruktbart land, skilt fra resten av verden med et hegn og hjemsted for jættene. Og nettopp fordi jættene bodde i dette kalde og uttørkede landet, strebet de etter å fordrive gudene fra Asgård slik at de selv kunne bo der. Sagt med moderne ord kan de sies å ha strebet etter å kunne flytte fra periferien til sentrum. Bevegelsen fra periferi til sentrum er altså et langt eldre problem enn hva vi skulle tro: Det omfatter selv guder og naturvesener.
Dagens Utgård – øen hvor jætten Ægir i sin tid bodde, altså Læsø – er svært forskjellig fra mytenes Utgård. Og dagens jætter er også meget forskjellige fra de gamle jættene. De streber ikke etter å innta Midgård, men tvert imot etter å gjøre periferien fruktbar. Dette er deres og samtidig Læsø utfordring. ”Fruktbar” betyr ikke her rikt på materielle ressurser, og heller ikke rik på gods og gull, men rik på skapende krefter, kreativitet og vilje til å omsette det skapende i materielle handlinger. Kort sagt er rikdommen å søke i noe i oss snarere enn utenfor oss, det vil si i noe åndelig og bevissthetsmessig.
Dette skiftet av utvendighet til fordel for innvendighet innebærer en oppvurdering av periferien på bekostning av sentrum. Idag reiser mange til periferien for å finne de åndelige kreftene som kan gi samfunnet nye impulser. Om det finnes guder til, er jeg sikker på at de langt heller ville bo i periferien – i det moderne Udgård – enn i det som den moderne sivilisasjonen har gjort Midgård eller verdens sentrum til.
Slik kunne en ny fortelling om Læsø begynne. Men den fortellingen er ikke mitt emne her. Min fortelling er tvert imot om de gamle mytene og spørsmålene de reiser om Læsøs sentrale plass og betydning i den felles nordiske bevissthten.
I de gamle sagaene berettes det om en Fornjót, som var konge over Finland og Kvenland. Han havde tre sønner: Ler (Ægir optræder her som en historisk sagnperson eller et menneske), Loge og Kåre. Kåre var far til Froste, som var far til Snær den Gamle. Hans søn hed Torre. Torre havde to sønner: Nor og Gor og en datter som het Goe. En vinter blev Goe bortført. Brødrene besluttede sig for at drage ud for at lede efter hende, Gor på alle øer og skær, og Nor til lands. Gor gjorde et skib i stand og sejlede rundt i Ålandshavet, hvorefter han sejlede til Danmark. Det berettes, at han på Læsø traf venner, der nedstammede fra Ler den Gamle (Ægir, som ifølge sagnet var udvandret fra Finland og havde slået sig ned på Læsø for flere generationer siden). Fra Danmark sejlede Gor endnu længere bort, men han havde endnu ikke fundet søsteren, da han kom til Norge og mødte sin bror. Nor havde rejst over land på ski fra Finmarken. Brødrene delte alt land, de havde rejst gennem på følgende måde: Gor fik alle øerne, Nor alt fastlandet fra Jotunheim i nord til Alfhjem i syd. Landet blev opkaldt efter Nor og kom til at hedde Noregr (”Nors vej”, det vil sige vejen Nor rejste, altså fra nordøst mod sydvest). Læsø ble oppkalt etter Gors eldre slektning, Ler den gamle, som altså var sønn av den finske kongen Fornjót (som muligens ikke var menneske, men jætte slik siste endelse av navnet Fornjót kunne tyde på). Ifølge denne fortælling har navnene ”Norge” og ”Læsø” altså samme oprindelse: Begge er beslægtede med medlemmer af en finsk kongeslægt.
Både den eldre Edda og Snorres Edda forteller om Læsø og om dramatiske begivenheter som i en mytologisk fortid fant sted her. Innledningsvis heter det i Snorres Skaldarskaparmål at det var en mann som ..............
Vanerne: Hypotese. Naturreligion og naturvesener. Inneholdt både et mannlig og kvinnelig element. Med utviklingen av sivilisasjonen ble det nødvendig å rendyrke det mannlige elementet (politisk makt og sosial status). Dette elementet ble til åsatroen. Det kvinnelige elementet ble ikke spesifikt rendyrket (som tilfellet var i Jesusdyrkelsen i år 315 e.Kr.), men overlevde som naturvesener i Jætte-mytologien (selv om de fikk mannlige navn og attributter, har de noe mykt over seg i form av en opprinnelig vennlighet og hjelpsomhet).
Ægir er opprinnelig en jætte, og har derfor noe kvinnelig i seg (ølbrygger?)
Ægir
Balders død
Gjestebudet
Loke på Læsø. Den drillende
Lokess straff.
Kort fortalt handler det om havguden Ægir, som bodde på Læsø. En dag, beretter Snorri Sturlasson, kom han på besøk til gudenes bolig i verden, Åsgård. Han ble forestilt for de ulike gudene og vist rundt i hallene.
Historien om Loke på Læsø er en dramatisk begivenhet i Læsøs historie og kanskje også den mest dramatiske i hele gudelæren.
Bakgrunnen er Balders død.
Slik danner de tre episodene om Balders død, Loke på Læsø og Lokes død en sammenheng som fører rett frem til Ragnarokk. De tre episodene utgjør gudenes skumringstime og endelikt.
Det springende punkt er imidlertid ikke historien om Ægir, Thor og Loke på Læsø, men spørsmålet hvorfor de ble plassert på Læsø når det var så meget annet land å ta av.
Samme spørsmål reiser også det faktum at noe av det store middelaldereposet Niebelungenlied blir henlagt til Læsø.
Disse fortellingene vidner om Læsøs sentrale plassering i tidlig nordisk bevissthet om Læsø. For man skal huske på at det ikke er danske forfattere som beretter om Læsø, men islandske. Om de gjør dette fordi det skyldtes gamle overleveringer om Læsø, eller om det vare ren dikterisk fantasi som gjorde at de stedfestet mytologi og helteepos til Læsø, tør være ukjent. Hvorfor, kan man spørre seg, gjenfortalte de ikke disse helteeposene fra det landet hvor de hadde sitt historiske utspring, nemlig Tyskland? Det kunne jo ha gitt mening. Men hva var hensikten med å legge dem til en liten, forblåst øy i utkanten av Kattegatt, fjernt fra kontinentets dramatiske begivenheter?
Men når de flyttet det hele til Læsø, må de ha hatt en årsak til det. Og denne årsaken kan bare forklares med den symbolske plasseringen Læsø hadde i felles oldnordisk bevissthet gjennom tidligere myter og sagn. Det ene var så å si en følge av det annet. Det var en fortsettelse av en langt eldre historie.
Det er årsaken til Læsøs sentrale plassering i den oldnordiske bevisstheten som utgjør det store hullet, og som hvis vi vil prøve å forstå den, innebærer at vi må fjerne historisk viten som vi trodde vi hadde om Norden og Læsø i det hele.
Konklusjon om fortellingene om Læsø.
Selvsagt, vil vi kunne si at vi her står overfor fantasi og mytologisk diktning. Og det er ubestridelig. Men som tidligere sagt, kan det være at disse mytene forteller noe om Læsø på et annet plan, noe halvt mystisk og uvirkelig, men som likevel muligens utgjør en en del av Læsø skjulte historiske understrømmer, som igjen kan fortelle noe om mennesket på Læsø.
La oss nå se litt på fortellingenes og mytenes rolle i samfunnet generelt. Og her forlater vi islandsk sagahistorie til fordel for det moderne samfunnet. Kort sagt fortellingenes og mytenes betydning i dag.
2. Fortellingenes plass i det moderne samfunnet
Filosofisk betraktet ser jeg bevisstheten som en helhet av kvalitative, sjelelige prosesser, blant hvilke vi kan fornemme enkelte retninger eller tendenser. I utgangspunktet er ikke bevisstheten noe statisk, men alltid i bevegelse og forandring. De ytre lagene som kommer i kontakt med ytterverdenen, avleirer seg imidlertid i faste former. Disse formene må oppfattes som stivnede bevegelser – bevegelser som har stoppet opp ‑, og som derfor ikke gjør noe. Det er i disse overflatelagene at det oppstår noe mekanisk, noe dødt, som likesom døde blader flyter rundt på bevissthetens overflate. Under disse bladene lever derimot bevisstheten i alle sine strømmer og virvler, likesom et havs dype understrømmer som aldri stopper opp i det levende livet.
Disse bladene, eller rettere sagt stivnede bevegelsene, utgjør vår samlede kunnskapsmasse. De består av alle forestillinger og begreper vi har mottatt i vårt liv, det være seg fra vår egen erfaring eller gjennom vår skolegangn og utdannelse, eller de skyldes påvirkningen fra familie, samfunn rundt oss.
Til grunn for disse formene ligger det alltid prosesser som utspiller seg i de dypere lagene av bevisstheten. Men resultatet er at disse formene oppstår likesom avleiringer av disse prosessene og legger seg på bevissthetens ytterstide som døde lag.
Når vi taler om sjelens mekanikk, er det alltid disse lagene vi taler om. Når de først er dannet, kan vi bruke dem likesom byggestener til å konstruere større eller mindre helheter av kunnskap. Disse helhetene kan vi forandre etter forgodtbefinnende uten at de enkelte elementenes natur blir forandret. De er statistiske størrelser som inngår i rent mekaniske forbindelser med hverandre, det vil si forbindelser som ikke forandrer elementenes natur, og som derfor bare på en utvendig måte angår disse elementene.
At vi har denne evnen, er ensbetydende med at vi kan danne og fastholde adskilte forestililnger og begreper. Den er altså grunnlaget for våre tankers innhold, det vil si at vi kan ha et rasjonelt grep på virkeligheten slik at den kan fremtre i faste former og bevares i erindringen i form av hukommelsesbilder. Kort sagt er den betingelsen for våre logiske evner, vår dømmekraft og evne til å tenke klart og tydelig, eller med andre for menneskets rasjonalitet. Men den er også betingelsen for vår evne til å handle rasjonelt og planmessig i verden. Med andre ord er den betingelsen både for rasjonell tenkning og handling.
Av denne grunn vil jeg si at dannelse idag ikke så meget er et spøsmål om utdannelse, erfaringer, refleksjon eller logisk begrepstenkning. Det er et spørsmål om noe annet og mer vesentlig, noe som dypest sett angår det almenmenneskelige i oss, og som setter oss i stand til å forholde oss på en riktig og fruktbar måte overfor vårt overflatelag av kunnskaper.
Hva består så dette almenmenneskelige av dannelsen i?
Sveret er: Bevisstheten, når vi hermed forstår den dypere bevisstheten, som disse kunnskapsbladene er avleiringer av.
Det er altså i dypet av vår bevissthet vi må søke dannelsens formål. Og for å forstå hva dette er, er vi nødt til å gå ned i bevisstheten for å finne de prosessene som våre kunnskapsfragmenter er et resultat av.
Med andre ord må vi foreta et dypdykk ned i bevisstheten og følge den i dens understrømmer opp mot overflaten hvor den avleirer seg i stivnede bladbevegelser.
Det er et slik dypdykk jeg her kort skal illustrere. I dette dykket ligger etter min mening nøkkelen til å forstå dannelsens problem, utfordringer og muligheter.
Av det foregående følger av våre vanlige kunnskaper er bruddstykker av en større, dypere helhet. Denne helheten består i prosesser i det indre av bevisstheten. Hva kunnskapen utelater, er det som ikke har nytte for oss, det som ikke tjener oss som praktisk verktøy i tilværelsen, som for eksempel etiske, estetiske, religiøse verdier, eller den intuitive samhørigheten med annet liv og andre mennesker. Denne helheten kan vi selvsagt rekonstruere på begrepsplanet. Men vi får da ikke en umiddelbar, intuitiv erfaring av den, men bare en middelbar erkjennelse av den, middelbar fordi den er formidlet av begreper, som altså selv er utilstrekkelige for å gjengi helheten betraktet som et levende hele. Hva mer er, rekonstruksjonen vil måtte erstatte den opprinnelig, levende helheten med en mekanisk eller utvendig helhet. Imidlertid er slik en mekanisk helhet en død helhet: Den utgjør en stivnet gjengivelse av en foregående og opprinnelig levende prosess.
Dannelse forstått som en almenmenneskelig erfaring, vil jeg her si, går nettopp ut på kontakten med denne levende helheten. Den består i at man løfter seg over den mekaniske begrepsforståelsen og går bakenfor den idet den setter denne inn i en større og levende bevegelse eller sammenheng. Det er først gjennom denne prosessen vi dannes som menneske, eller virkeliggjør i oss selve den menneskelige væren. Og i denne virkeliggjørelsen av det alment menneskelige i oss selv – vår egen almenmenneskelighet ‑ ligger dannelsen.
3. Uviten og viten i historieforskningen
Ofte skrives historien ut fra etablerte kjensgjerninger eller teorier som er blitt overlevert gjennom tidligere oppdagelser eller antagelser. Historikeren forsøker å utbygge disse teoriene eller kjensgjerningene ved å føye til nye kjensgjerninger som så sammenholdes med de tidligere kjensgjerningene. En slik metode kalles en positivistisk historisk forståelse (for eksempel kjensgerningspositivisme og kildepositivisme). Felles for de positivistiske historiske teoriene er at de tar naturvitenskapen som forbilde, og at de antar at det bar finnes én objektiv sannhet/virkelighet, som det er vitenskapens oppgave å avdekke. Dessuten har den positivistiske historieforståelsen et kumulativt aspekt ved at man tenker seg at forskningen stadig skrider fremover mot den endelige sannheten ved tilføyelsen av ny viten. Selvsagt kan ny viten også føre til at man må forkaste eldre oppfatninger, men dette hindrer ikke historikeren å holde fast ved teorien om vitenskapens generelle fremadskriden når den ses i et større tidsperspektiv.
Herav følger at den positivistiske historieforståelsen bygger på antagelsen om at historisk viten kan være sikker. Hvis man som historiker tilslutter sig det kumulative synspunkt, hvor grunnen til at historien skrives om er at det tilføres ny viten, og at historien således ajourføres, må man også mene at det er noe som er sikkert. Ellers ville det ganske enkelt ikke være noe å bygge videre på. Dette gjelder i enda sterkere grad hvis man tenker seg forskningen som en linjeær, etappevis fremadskriden fra sikker kunnskap til ny, sikker viten om objektets sanne natur.
Men, må man spørre, hvor sikker er, når alt kommer til alt, historieforskningens enkeltkjensgjerninger eller endelige sannhet? Og hva betyr her ”kjensgjerninger” og ”endelige sannhet”?
Imot den positivistiske historieforståelsen står en historieforståelse som legger vekt på den rollen som det erkjennende subjektet spiller i historieforståelsen, og som gjør at det ikke er mulig å avdekke objektets sanne natur. En opplagt risiko ved å fastholde en historieforståelse hvor historikeren samtidig anerkjenner at subjektet på en avgjørende måte griper inn i arbeidet, er nemlig at resultatet av historikerens forskning blir relativ og i ytterste tilfelle ikke har noen verdi for andre enn historikeren selv. Et typisk eksempel på en undervurdering av det erkjennende subjektets rolle i historieforskningen er fristelsen til å tolke fortidens hendelser ut fra nutidens oppfatninger eller tenkemåter, det vil si å se historien gjennom nutidens briller.
I streng naturvitenskapelig forstand finnes det ingen absolutte forklaringer og slett ikke absolutte sannheter. Alle forklaringer forutsetter fysiske observasjoner, men dernest også tolkninger av disse observasjonene. Tolkningen er igjen avhengig av metoden som blir brukt til å bestemme kjensgjerningene og disse metodene er igjen avhenging av tankemodeller eller -mønstre som bestemmer metoden.
I en faglig terminologi heter det at all kunnskap er hermeneutisk. Hermeneutikk = fortolkningskunst, mest kjent gjennom uttrykket hermenutisk sirkel som går ut på at all forståelse er antisipert på bakgrunn av en historisk forståelseshorisont (forforståelse eller historisitet) som ligger bakenfor og bestemmer de begrepene vi bruker, de perspektivene som blir iaktatt, de tankemønstrene som blir anvendt, etc., kort sagt som bestemmer tolkningene. Det betyr at all kunnskap og dermed også vitenskap er et spørsmål om tolkninger. Hermeneutikken spiller en avgjørende rolle i all samfunnsvitenskap, i filosofi og i psykologi.
Men den spiller også på flere måter inn i naturvitenskapen og særlig med hensyn til de metodene og begrepene som naturvitenskapen benytter seg av for å fortolke de empiriske observasjonene.
Derfor bør det parallelt med den empiriske undersøkelsen i naturvitenskapen foretas en kritisk undersøkelse av tolkningsmetodene som det empiriske materialet i siste instans er et resultat av. Dette arbeidet blir derimot ofte forsømt, ja rent ut sagt utelatt. Man forsømmer det ganske enkelt, muligens fordi vitenskapsmenn ikke er opplært til metodeanalyser, det vil si tilstrekkelig orientert om ulike erkjennelsesforhold som spiller inn når man trekker konsekvensene av de metodene som blir brukt, eller også om de ulike metodenes begrepsmessige begrensninger og natur. En slik kritisk erkjennelsesmessig tilnærming til det naturvitenskapelige forskningsarbeidet fører selvsagt til en relativistisk forståelse av vitenskapen, relativistisk i den forstand at naturvitenskapen er relativ til sine metodiske og begrepsmessige forutsetninger eller forklaringsmodeller og av denne grunn bare kan fremsette mulige aspekter av sannheten og ikke den endelige sannheten selv. Generelle lover versus enkeltkjensgjerninger, for eks. kvantekritikk. (Kvantekritikk: Våre tanker og bevissthet betraktes som oftes som et resultat av biokjemi og ikke kvantemekanikk. Og kvantemekanikkens og biokjemiens regler er meget forskjellige. I kjemien binder atomene seg til hverandre og danner molekyler etter regler som virker logiske og ligner sunn fornuft. Kvantemekanikken er derimot alt annet enn logisk. Den beskriver hvorledes atomer er bygget opp, hvorledes elektroner og andre grunnpartikler oppfører seg, og her skjer det besynderlige ting, som minner om hokus pokus. I kvantemekanikken kan stoff trenge igjennm hvor det er fysisk umulig. Eller være forbundet tvers over hele universet på en måte slik at en berøring av den ene partikkel har betydning for den annen milliarder og atter milliarder kilometer borte. Kvantemekanikkens partikler kan også være flere steder samtidig, de kan til og med være i forskjellige tilstander samtidig, selv om disse tilstandene utelukker hverandre. Kvantekritisk tilstand: Molekyler kan innta flere tilstander. De er f.eks. på kanten av å være elektrisk ledende og isolerende.)
Dette bringer oss tilbake til det innledende spørsmålet: Hvorledes oppnå sikker viten i historien? Er det overhodet mulig? Eller gir det i det hele tatt noen mening å stille et slikt spørsmål?
For historieforskningens del er det vanskelig å finne et sikkert fotfeste for en kritisk tilnærming til de tradisjonelle fortolkningsmetodene. Hva jeg her etterlyser, er en kritisk tolkningsmetode i historien som en korrektur til faktuell, kumulativ eller positivistisk historieforskning. Årsaken til at dette er vanskelig, skyldes at man i historien ikke kan oppstille almene lover eller prinsipper for vitenskapelige kjensgjerninger, men at man her har å gjøre med en selvstendig foreliggende empiri. Riktig nok kan man også her finne forsøk på etablere generelle lover for den historiske utviklingen, men disse har sjelden noen dypere substans og må ofte avvises som spekulasjon. Heller ikke forsøkene på å oppstille perioder i historien har meget for seg: De beror ofte på generaliseringer ut fra et begrenset empirisk materiale.
En mulig innfallsvinkel til en slik kritisk tilnærming til tolkningene er å se på hva tradisjonell historeforståelse utelater av observasjoner. Kort sagt, å starte med hullene. Og dem er det mange av. Utfordringen her er å ta for seg disse hullene og starte med det vi ikke vet. Så er oppgaven å prøve å forstå dem, altså tolke dem ved å trekke inn nytt kildemateriale, nye observasjoner som man hittil helst har villet overse, eller nye perspektiver på eldre kjensgjerninger. Deretter må man prøve å forstå det man trodde at man tidligere visste ut fra det man ikke visste, men som man nå vet noe om eller begynner å vite noe om.
Et eksempel i denne sammenhengen kan være Columbus’ oppdagelse av Amerika. Han ble lenge ansett for å være den første europeer som kom til Amerika. Imidlertid var han ikke det første mennesket. Fra Afrika skal flere ekspedisjoner ha blitt utrustet i det 12.‑13. århundre for å utforske Atlanterhavet. Etter visse legender skal de ha kommet til et nytt kontinent på den annen side av havet. På 1000-tallet oppdaget nordmennene Nord-Amerika. Jeg tenker på Leif Eirikson, hvis far var Eirik Raude, og som kom fra Jæren på den norske vestkysten. Leif Eiriksson la grunnen til den første oldnordiske bosetningen på New Foundland (muligens L’Anse aux Meadows. Men i sagaene nevnes også andre bosetninger). Ifølge romerske historieskivere er det derimot mulig at heller ikke nordmennene var de første. Tidlige sjøfarere i oldtiden kan ha visst om et kontinent i vest eller i det minste om eventuelle øyer i det vestlige verdenshavet.
Den norske bosetningen på New Foundland angår også Vendsyssels historie. For ikke lang tid siden ble det oppdaget en forstening av en liten musling ved Frederikshavn. Den er blitt datert til ca. 1000‑1100 tallet. Det var forså vidt ikke så sensasjonelt hadde det ikke vært for at denne type musling var utdødd i Europa for mange hundre tusen år siden. Derimot hadde den overlevd i Amerika. Man kunne jo muligens hevde at muslingen i Frederikshavn var den eneste i verden som hadde overlevd i Europa, men det gir neppe noen god mening. Snarere må den ha kommet fra Amerika. Og her er tanken nærliggende å slutte at den må ha kommet med et skip fra de norske bosetningene på New Foundland. Nå vet vi at på denne tiden hersket Eirik Ladejarl over Jæren og at det var kontakt mellom ham og Grønland og de norske bosetningene i Nord-Amerika. Videre var jarlen gift med den danske kongen Svend Tveskægs (960‑1014) datter. Derfor er det meget mulig at det var tette forbindelser mellom Jæren og Danmark, sllik at muslingen kan ha kommet med et handelsskip eller en annen type skip fra Nord-Amerika (eventuelt via Grønland) til Jæren, og som så har fortsatt videre ned langs Jyllands østkyst.
Slik gjør små funn, som av en liten musling i Danmark, det nødvendig å omskrive historien om skipsfart og handelsruter i Norden i det 11. århundre.
I dette tilfellet har vi å gjør med en vitenskapelig kjensgjerning som i seg selv ikke strider mot andre historiske kjensgjerninger som vi vet om. Vi behøver ikke å omskrive hele historien for å finne sammenhenger på dette punktet. Tvert imot bidrar den til å utfylle huller i den historien vi allerede kjenner til hva angår nordboernes handel og skipsseilaser i middelalderen.
Men det er andre oppdagelser som er langt mer utfordrende. I dette tilfelle kan vi ikke nare nøye oss med å utfylle enkelte hull. Vi må tvert imot begynne forfra: Vi må fjerne allerede eksisterende viten. Historieforskningen står idag overfor spørsmålet om ikke det å fjerne eksisterende viten kan være like fruktbart som bare å produsere ny viten, kumulativt og så å si i en ubrutt og fremadskridende tidslinje.
Studiet av det man ikke vet, heter agnotologi (eller også agnatologi, det vil si studiet av ikke-viten eller uvitenhet) i motsetning til epistemologi (læren om kunnskapen). Man kan skjelne mellom flere former for agnotologisk forskning. Som filosofisk disiplin består agnotologi i studiet av kunnskap ut fra studiet av ignoranse og tvil, hvilken betydning det erkjennelsesmessig har å være uvitende om noe, eller hvorledes kan kunnskap også være uvitenhet. Et slikt studium innebærer en oppvurdering av uvitenhetens rolle i kulturen på bekostning av kunnskapen. For den lykkelig uvitenhet, som man roser, kan bare næres gjennom uvitenheten.
I samfunnsmessig forstand er agnotologi læren om kulturelt betinget ignoranse og tvil, spesielt bevisst publisering av uriktig eller misledende vitenskapelige data (for eksempel fra sigarettindustriens side). Likeledes kan agnotologi fokusere på hvorledes ulike former for kunnskap blir holdt skjult som ikke-eksisterende, oversett eller publisert med forsinkelse. For eksempel ble kunnskap om jordplatenes bevegelser på havbunnen sensurert og lenge hemmeligholdt fordi en slik kunnskap ble klassifisert som militær kunnskap i tilknytting til undersjøisk krig.
Agnotologi kan også være en historisk metode. Den kan spille rollen som en verifikasjonsmetode i historieforskningen. Metoden går her ut på å sammenligne en teori med hvor mange kjensgjerninger den lar forbli uforklart, eller som ikke umiddelbart kan forstås ut fra teorien. Jo større antall kjensgjerninger som teorien ikke kan gjøre rede for, og som må antas å ha sammenheng med de kjensgjerningene som teoren dekker, desto større er sannsynligheten for at den er gal eller vil bli falsifisert på et senere tidspunkt. Hensikten er her at man aktivt skal søke etter slike uvitenhetskjensgjerninger. Hvis man ikke finner noen, er dette i seg selv suspekt. Denne metoden kan sies å være en parallel til kravet om falsifikasjon i naturvitenskapen.
For det annet kan agnotologiske spørsmål hjelpe oss med å utvide vårt kildemateriale for historieforskningen. Mange av hullene i historien lar seg nemlig ikke utforske ved observasjon av fysiske, foreliggende kjensgjerninger, eller som kan komme til å foreligge som historisk empiri. Årsaken er at det aldri vil kunne finnes en fullstendig empiri på dette punktet. Simpelthen for at de fysiske vidnesbyrdene om mange kulturer høyst sannsynlig er gått tapt. Dette gjør at mange hull i historien alltid vil fortsette å være hull.
Metoden i dette tilfellet er å utvide kildegrunnlaget. Jeg tenker ikke her på bevarte dokumenter eller ukjente arkiver siden vi i dette tilfellet taler om en fortid forut for skriftlige nedtegnelser og arkiver. Ikke desto mindre kan vi i en viss grad skaffe oss kildemateriale gjennom en utvidelse av kildebegrepet ved å trekke inn legender, myter og sagn.
Selvsagt kan legender og sagn aldri erstatte faktisk, reell empirisk kunnskap. Legender, myter og sagn kan aldri gi sikker kunnskap i den forstand at det de beretter om, i en eller annen forstand faktisk har eksistert som virkelige begivenheter. Hva de derimot kan gjøre, er for det første å fortelle noe om hvorledes fortidens mennesker tenkte, og hvorledes de forsto verden. Her er det ikke spørsmål om riktigheten av hvan man tidligere trodde på, men det faktum at man faktisk trodde slik og slik, og at det faktum at man trodde slik og slik, har utkrystalliserte seg i handlinger og gjerninger som har formet verden.
Denne informasjonen kan derfor være nyttig for å utvide historikerens forståelseshorisont og la ham tenke historien ut fra fortidige referanserammer. Kort sagt lærer den historikeren å se fortiden ikke ut fra våre dagers oppfatning av verden, men ut fra den oppfatningen eller det paradigmet som hersket i den perioden som historikeren studerer. Dette vil være et mulig bidrag til et svar på det hermeneutiske tolkningsproblemet i historieforskningen. Men en slik kunnskap vil neppe kunne bryte den onde sirkelen som hermeneutikken innebærer. Det vil aldri være mulig på en ugjenkallelig måte å bevise at hva som idag er overlevert av myter og sagn, faktisk er de historiske mytene i sin originale form (selve spørsmålet gir forøvrig ingen mening: Myter utvikler seg slik at det aldri er gitt én eneste opprinnelig form som er original). Dessuten, selv om overleveringen av mytene skulle være riktig slik at det er de ”opprinnelige” mytene vi har å gjøre med, kan vi ikke være sikre på om fortidens mennesker forsto og opplevde verden gjennom mytene på den samme måten som en kritisk forståelse av mytene idag skulle kunne antyde. Mytene kan altså bare gi relativ eller også spekulativ viten.
Hva vi da kan gjøre for å skaffe oss mer historisk viten gjennom mytene, er å prøve å ta et skritt i en positiv retning ved å sammenligne myter med andre myter som kan synes å ha en naturlig sammenheng med hverandre. Jo bredere det mytologiske tolkningsarbeidet er, desto større er muligheten for at de faktisk peker på noe sikkert, skjønt vi neppe noensinne vil kunne fastslå denne sikkerheten på en utvilsom måte. Mytene vil alltid gi usikker kunnskap. Men vi kan til en viss grad kan begrense denne uvitenheten uten noensinne å kunne avskaffe den helt.
Likevel kan dette være en positiv gevinst. Gjennom mytene kan vi i det minste begynne å stille kritiske spørsmål til etablert viten.
For det annet kan mytene avdekke noe annet, nemlig skjulte understrømmer eller underliggende tendenser i historien eller i en epoke av historien. En slags kulturell fellesnevner for en sivilisasjon, som igjen kan ha formet historiens gang på bestemte måter, som idag er oversett eller forblitt skjult i mørket. Og de kan hjelpe oss til å forstå disse strømmene eller tendensene i et bredere perspektiv enn hva som råder i aktuell historieforskning. Jeg tror ikke man her skal undervurdere åndelige impulser som kan ha virket som drivkrefter, skjulte eller ikke, i historien. Ved å trekke inn åndelige synspunkter kan man igjen stille kritiske spørsmål til dagens historiske bevissthet og utvide denne ved å legge et bredere forståelsesgrunnlag eller kort sagt å skape en dypere og mer langtrekkende forståelseshorisont for å tolke fortidens begivenheter. Jeg kommer tilbake til dette punktet litt senere i foredraget.
Innledningsvis sa jeg at naturvitenskapen er relativ til sine metodiske og begrepsmessige forutsetninger eller forklaringsmodeller og av denne grunn bare kan fremsette mulige aspekter av sannheten og ikke den endelige sannheten selv. Derfor går vitenskap mer ut på stadig å utvikle nye forklaringsmodeller snarere enn å akkumulere kunnskap. Historieforskningen er ikke et unntak fra denne måten å se vitenskapen på. Men i sistnevnte tilfelle dreier det seg ikke så meget om alternative begrepsanalyser eller metoder, men om å søke et bredere kildemateriale enn det rent empiriske og arkeologiske eller hva som måtte finnes av dokumenter, annaler eller arkiver. Tvert imot dreier det seg om å søke ny kunnskap, dels skjulte kjensgjerninger, dels ved å trekke inn ikke-empiriske kjensgjerninger som myter og legender, enten de er av åndelig eller materiell art. Hensikten i de to tilfellene er den samme: å stille kritiske spørsmål til etablert viten for å se dennes begrensninger og for bedre å forstå hva den ikke forklarer eller kan forklare. I en slik kritisk tilnærming til etablert viten ligger en stor utfordring som er like så viktig å pleie som bare å produsere ny positiv eller faktuell viten. Menneskets kunnskap er begrenset: Hva det gjelder, er å forstå på hvilken måte den er begrenset, hvorledes begrensningene ikke desto mindre kan overkommes, og hva vi i uvitenhetens navn må slå oss til ro med.
Her ligger humanismens oppgave: Det er humanismens oppgave å stille disse kritiske spørsmålene, det være seg overfor naturvitenskapen eller historien, som i ualminnelige tider har vært humanismens sentrale faglige omdreiningspunkt, og som er emnet for dette foredraget, det vil si å sette vår viten inn i en kontekst og å prøve den, analysere den og vudere dens natur i relasjon til vår ikke-viten. Dens oppgave er å forholde seg til bakenforliggende prinsipper og metoder eller historiske understrømmer og tendenser som for eksempel kan avdekkes gjennom mytene og fortellingene. Først da får vi en viten som automatisk gjør oss mer kritiske enn bare å nære den lykkelige uvitenheten. Og å stille kritiske spørsmål er også en form for viten.